Som lyn fra klar himmel..Magisk??

Foto: Privat :Laget av Vebjørn Sand og det heter... TO

Foto: FB

Jeg hopper som en kenguru i historien min her, men sånn må det bare være..For jeg må være "klar"for hvert kapittel kan man si..Jeg kommer bla tilbake til min kjære, kjære fostersønn også..Men akkurat i dag står magien for tur..Livet mitt er full av tragedier, traumer,og tabuer, og selv om du kan melde deg utav det og kanskje synes det blir for mye ???Så kan IKKE jeg gjøre det samme her, for sånn er MITT liv..Likevel har jeg også opplevd masse spennende, ja endog magisk der i livets skole, og ting kan faktisk skje når man minst forventer det..Og selv når jeg skriver her trenger jeg å minne meg selv på akkurat det...Jeg trenger også å "puste", for når jeg skriver går jeg enda en gang gjennom tingene, og noen ganger lurer jeg på om tastaturet kan ...drukne..der i tårer..

 

Jeg må da ta dere med tilbake til da bunnen var nådd tiden, som jeg har skrevet om før..Og bunnen den nektet også å rikke seg..Men så skjer det noe helt sprøtt..

Som jeg fortalte så tok to av mine høyt elskede fosterdøtre ansvaret for å handle inn møbler og slik til leiligheten min, takk og pris, jeg klarte ikke å bry meg litt engang om ...ting..Men akkurat denne dagen etter at begge de livstruende tingene hadde skjedd, stablet jeg meg selv opp igjen og skulle ta den 8 timer lange kjøreturen til min hjembygd for å besøke en nær og kjær kusine..

Jeg hadde blitt med mine fosterdøtre på en av butikkene der de valgte ut en taklampe til meg,og den dagen så jeg ett bilde der som traff meg rett i magen..Ett bilde av Vebjørn Sand, men det kostet 1200 kroner så jeg minte meg selv på alle kronene jeg hadde brukt på ting, og droppet derfor kjøpet..Denne dagen ,dro jeg tilbake til den butikken for å hente lysekronene som jentene hadde lagt av til meg..jeg hadde dårlig tid siden det lå en lang kjøretur foran meg å ventet..Men da jeg kom inn i butikken...bare ..måtte jeg ha det bildet..Men nei, de hadde det ikke lenger..Men siden jeg MÅTTE ha det ringte de en annen av butikkene i samme by..de hadde 1 igjen..Det var ikke til å forstå at jeg kjørte denne lange omveien for ett bilde, men slik ble det..Bildet ble mitt og jeg glemte det i det jeg hev det inn i leiligheten og satte meg i bilen igjen for 8 timer..

Samme kvelden satt min kjære kusine og jeg i hennes lune rede, i sofaen og snakket om løst og fast..barnet hennes og daværende samboer hadde gått til sengs , og stillheten rådet bare avbrutt av småprat med tv en i bakgrunnen..

Jeg likte å være i hennes selskap da hun minte meg om mamma i sin væremåte, enda hun var 10 år yngre enn meg.særdeles jordnær, med mye omsorg og likevel humor..Hun var svært hjemme og familekjær også, slik som mamma, mens som sagt jeg hadde lopper i blodet og hadde fartet mye..

Jeg var på ingen måte der at jeg var klar for å fortelle hvor langt nede jeg egentlig var heller, så ingen visste om mine to nær døden stunt..Det hersket bare ro og fred og ingen fare, så godt å være...nesten..hjemme..

Plutselig , uten noe forvarsel begynner høyre hånden hennes å gå i alle retninger av seg selv..Om noen hadde kastet månen i hodet på meg hadde jeg ikke blitt mer overrasket enn det...Min kusine som var så jordnær??jeg visste med en gang hva dette dreide seg om, men ikke min så til de grader jordede kusine vell???Og ALDRI hadde vi to snakket om åndelighet heller..

Kort fortalt så var grunnen til at jeg visste hva det var, at i klassen min på videreutdannelse i psykiatri gikk det en dame, hvis søster hadde skrevet en bok i "automatskrift"..En bok som jeg hadde kjøpt og lest..Denne damen igjen hadde vært frisør, da hennes hånd hadde begynt å "leve sitt eget liv"..med saks som instrument, ble denne kombinasjonen ett farlig våpen..Hun trodde hun hadde svulst i hjernen eller en alvorlig nevrologisk sykdom da hun der i begynnelsen ikke hadde peiling på hva det var, og fikk mange utredninger der..Men forklaringen hadde ingen ting med sykdom å gjøre ,men åndelig kontakt..Hun fant først ut dette i kontakt med en professor her i landet , en av flere professorer som startet parapsykologisk forening i landet vårt, bare gå inn å Google om du vil...Han sa hun burde forsøke med en penn..Han sa hun ikke var syk, hverken psykisk eller fysisk, men at åndeverdenene ønsket kontakt..Slik gikk det til at hun ble forfatter i automatskrift, som i praksis er at en ånd låner hånden din for å kommunisere..Sprøtt ja, helt klart..Og jeg hadde aldeles ikke snakket med noen synske siden damen i telefonene som jeg har delt her inne..Og det var ca 15 år siden???Jeg var fremdeles livredd disse tingene for jeg liker å forstå ting...I tillegg har jeg vel alltid gått mine egne veier, om jeg åpnet opp denne døren også..hva da???jeg var sprø nok fra før liksom..Selv om jeg absolutt hadde opplevd slike ting med ujevne mellomrom sjøl, som bare noen ytterst få visste den gang..og aldeles ikke min jordnære kusine...

Tilbake til stuen, her satt jeg altså med min kusine som hadde samme symptomer som frisøren i sin tid..Jeg hadde tusen spørsmål så klart..hvor lenge hadde dette pågått??Siden skoletiden kunne hun fortelle, da hun kjedet seg i timene , hadde hånden gått av seg sjøl, men aldri hadde kommet noe annet en krusseduller og bokstaver før,aldri ord eller setninger, og de gangene på skolen hadde hun også hatt helt kontroll med hånden sin..Og ikke slik som denne kvelden....Og hun hadde heller aldri fortalt det til noen..

Etter noen ark med skrot og rot, kom ordene frem..Og de var til meg..En helt annen håndskrift enn min kusines..En håndskrift jeg kjente igjen men som hun aldri hadde sett..Håndskriften til David, min store kjærlighet, død 10 år før..Det er bare fornavnet å si at jeg var i sjokk denne kvelden..Jeg var rystet langt inni sjel og hjerte..

Det "han"skrev først var Åse , jeg elsker deg..Det ble stukket kraftig hull på en byll hos meg..Jeg gråt så hjertet skulle briste, jeg skalv mens snørr og tårer fosset ut..

Jeg begynte umiddelbart å spørre..Hvordan har du det?? får vi noen sinne møtes igjen???jeg spurte til og med når, der i sjokktilstand...Ja, han hadde det godt, og ja vi skulle møtes igjen, men det var lenge til..Først skulle jeg leve..Jeg hylte ut, at jeg står i ett veikryss i livet mitt, og jeg aner ikke hvor jeg skal gå, jeg aner ikke om jeg orker mer, eller om jeg noen sinne har noe mer å gi..Hva skal jeg bruke resten av mitt liv på???

Svaret var en stor gåte..leve 2, 2, 2, 2, 2..jeg skjønte ingenting og spurte igjen..2 er oss to Åse.kom det for 3dej gang...det var veldig kortfattet og enkle setninger denne første gangen..I dag er hun spesialist, og særdeles dyktig også, etter å ha  testet ut på mennesker hun ikke kjente i det hele tatt, der i flere år..Hun orket imidlertid ikke mer denne kvelden, og gikk til sengs..

Jeg satt hele natten oppe å gråt, men på en måte ett håpets gråt også..fantes det likevel ett lite håp, en mening bak alt det meningsløse???Hva betydde 2 tallene??Betydde det kjærlighet og ballanse???Som jo VAR vårt forhold....1000 spørsmål tvang seg på!!Jeg sov ikke ett minutt denne natten.Min logiske hjerne ville forkaste, ville forstå..

Dagen etter .var det ett merkelig skue som dro avgårde på shopping tur til nærmeste by..Mitt opplåste ansikt kunne ikke vaskes bort, men sparkelet var på så jeg tok sjansen..Der sammen med min kusine..Inne på en butikk satte jeg i ett hyl...Nå forstår jeg hva han mente med 2 tallet..Hun så rart på meg , redd for min mentale helse???Hva mente han da????

Det siste jeg kjøpte i går før jeg satte meg i bilen opp til deg var ett bilde, og det bildet heter TO..Ingen visste..untatt meg..?????

Ikke hadde jeg søkt opp noen denne kvelden, ikke visste jeg at hun gjorde dette, og IKKE foregikk det inni mitt hode heller,HELDIGVIS da hadde det jo heller ikke hatt noe poeng..siden det var meg som hadde kjøpt det..I tillegg var jeg utdannet psykiatrisk sykepleier ????Som etter denne opplevelsen fremdeles jobbet 7 år i systemet etter dette, dog kanskje med litt  "nye briller" på???NEI, vi veit ikkje alt ..Kanskje svært lite til og med???I alle fall om enkelte ting!!!!!

Men jeg befant meg i livet så langt nede som det var mulig å komme..Jeg trengte virkelig en liten lysstripe selv om ikke engang hun visste hvor ille det sto til..Men kjærlighetsbrev fra min store kjærlighet som var død 10 år før..Var på ingen måte hverdagskost...selv ikke for meg...

Var det likevel en mening igjen med...restene av mitt liv???Bildet deler jeg med dere her, og det henger  på veggen min den dag i dag..Rett ved min side her jeg sitter å taster..Og PS: Om noen skulle kjenne Vebjørn Sand så kanskje hadde han hatt glede av å høre denne merkelige historien???For aldri har jeg fått mer utav kunst enn denne spesielle kvelden!!

 

 

 

 

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

mennesketbaktittelen, aasekarink@gmail.com

mennesketbaktittelen, aasekarink@gmail.com

53, Ørskog

Utdannet psykiatrisk sykepleier,og jobbet i systemet i 22 år.svart belte i livets skole.Bl.mistet 6 av mine nærmeste i alderen 19-55 år.Har opplevd hjelpeapparatet både svært positivt, MEN også mange OVERGREP,pga HOLDNINGER til enkeltindivid i systemet.I bloggen deler jeg mine erfaringer på ett tema jeg brenner for .I tillegg til livets opp og nedturer,der jeg også deler egne dikt.,,for slik å tørre dele min egen vei og hva som har formet meg som mennesket bak tittelen....Jeg ønsker svært gjerne kontakt med andre også.kanskje DU???Man trenger alle gode hjelpere i systemet som man kan få, og jeg tror på ingen måte problemet har bare en årsak eller bare en løsning.heller som jeg også vil blogge om, samfunn og historie...Men jeg opplever,at det mangler en viktig brikke i skolene som utdanner hjelpere også.JEG mener mennesket bak tittelen er den viktigste ressursen i hjelpeapparatet. , og det mennesket trenger også vedlikehold..Men jeg har opplevd at det er like stor forskjell på holdninger på ansatte i det offentlige som på øvrige mennesker i samfunnet vårt, og får man da stor makt i forbindelse med utdannelsen, fordi man ikke snakker om eller lærer om det..kan dette føre til overgrep overfor de man skal hjelpe..Dette får man ikke lære noe om på skolene,og da heller ikke konsekvensene..som i min verden kan bli dødlige.Det er svært vanskelig å gjøre noe med det man ikke ser..Jeg baserer bloggen på EGEN ERFARING...Derfor vil jeg også gjerne ha kontakt med POLITIKERE, Du finner meg også på mail adressen min..aasekarink@gmail.com og jeg blir svært glad for tilbakemeldinger..både positiv og negativ.Har en drøm om å holde foredrag der ute...både på engelsk og Norsk, så ikke vær redd for å kontakte meg??? Jeg har i årenes løp kontaktet 2 helse og omsorgs ministrer , alle høyskoler og universiteter i landet vårt, uten å få innpass til å holde foredrag om emnet...holdninger, sårbarhet blant ansatte og de store konsekv ensene det kan få for de som skal hjelpes.Dette tolker jeg som ett tegn på at temaet er svært så tabubelakt???jeg hold på å gi opp mange ganger også, men så visket noen i øret mitt...Blogg....Derfor bruker jeg blogg for å kanskje nå ut, og mine egne personlige erfaringer for å underbygge disse påstandene ...Jeg har en drøm--om obligatorisk selvutvikling i alle skoler som utdanner mennesker som på en eller annen måte yter tjenester eller gir behandling , omsorg til andre mennesker...Jeg har en drøm opm at alle slike steder får evaluerings skjemaer som skal brukes aktiv til forbedring av tjenesten..Jeg har en drøm om at flest mulig kommer på "rett" hylle , yrkesmessig sett da jeg mener alle mennesker har svært viktige evner..Og om man da kommer på "feil" hylle blir det ikke bra verken for den enkelte ansatte, eller de man skal yte hjelp til.Jeg har en drøm om at nedbemanningene de forskjellige stedene i systemet skal stoppe..Overgrepene bare her har store konsekvenser for brukerene ..Jeg har en drøm om at verdien av ett menneske ikke bare skal måles i kroner og ører, men jeg tror virkelig sterk på at de tingene jeg deler av visjoner til syvende og sist er mye billigere også i kroner for samfunnet...Jeg har en drøm....

Kategorier

Arkiv

hits