Bunnen var nådd, jeg klarte ikke mer..

Foto: privat..

Det fantes virkelig ikke en lysstripe igjen i livet mitt denne perioden, i april,2001..

Bare det å se enda en av mine unge kjære og høyt elsket fostersønn, 21 år gammel ligge der i kisten, i slutten på denne måneden der, kan jo være mer enn nok til å få mørke dager i seg selv..Enda en nydelige gutt og menneske som betydde så vanvittig mye....var...borte.....Jeg gråt så mye at min daværende svigermor sa: Du griner jo så mye man skulle tro han var din...Men kjærlighet handler om følelser, gjør det ikke, ikke om papir eller status ...eller roller..

2 dager etter denne store svarte dagen hadde jeg planlagt å flytte fra min mann, leilighet var kjøpt og alt i den skjønneste orden..det gjorde ikke saken noe bedre at to av de jeg var så glad i hold på å dø der på den samme dagen..Den andre også en svært viktig del av livet i mitt..i mange år. ...Vi var begge enige,om å flytte hver for oss, det gjorde dette mye enklere også..Selv om det så klart var tøft..da mange ble innvolvert og sørget i denne prosessen også.Og mange drømmer blir knust og man må på en måte starte helt i null igjen.....Jeg klarte derimot ikke å røre meg eller handle i det hele tatt før etter begravelsen var over...da måtte jeg...

Etter mange år , med mennesker rundt meg..søsken bodde hos oss også i perioder, opptil flere måneder også,ligeså kjærester og venner...av fosterbarna/ barna..

Plutselig satt jeg der helt aleine i en nesten  "fremmend" by..Årene hadde gått, i omsorg..leiting, nattevakter både hjemme og på jobb..utallige ganger hadde jeg takket nei til sosiale samlinger, da helga som oftes dreide seg enten om koselige familieting eller leiteaksjoner med påfølgende angs.henting , bruinging osv...Utallige netter har jeg leita, eller sittet der å sett om de puster, tatt pulsen, holdt rundt og trøstet...under grusom angst eller dype samtaler..

I alle disse årene hadde vi heller ikke hatt alkohol i hus, ikke fordi vi ble nektet av tiltaket en lovlig vare, men av pur respekt for dei som sleit med rus..Ikke var det noen som helst offer heller..Da  vi på nærthold fikk se mer enn nok rus ..

Midt oppi dette fikk jeg også beskjed om at min far lå på slutten av kreft..jeg fikk tilbud om å møte han også og er svært glad for å få muligheten til akkurat det..Men jeg takket nei, jeg syntes ikke han fortjente det siden han aldri hadde brydd seg om oss.Ett valg jeg ikke angrer men som antageligvis hadde blitt ja, om det var i dag....Han ble i begynnelsen av 60 årene og han døde i mai det samme året..

Der satt jeg da heilt aleine i min nye kåk..viktig??? NOT..Jeg hadde to nydelige fosterdøtre som kjøpte inn møbler til meg ellers hadde det sett ille ut..takk og pris for de..jeg var med å dro kortet..Jeg brydde meg ikke om noe annet enn den dundrende smerten..

Bildene hamret løs på hodet mitt som ett maskingevær og ville ikke ta slutt..Om den nydelige gutten i kisten som var helt ulik seg selv..men også bildene av mamma, lillebror, David og min kjære onkel der i kistene presset seg på igjen...Hvorfor...hvorfor...hvorfor????I tillegg til alle de andre traumene jeg hadde overlevd.voldtekter,sykdom,og andre overgrep.....ble dette dråpen

Jeg var helt lammet og apatisk, jeg satt hele dagen og stirret uti luften, i truse og t. skjorte...Klarte ikke dusje, klarte ikke noe...annet enn å grine...

To ting skjedde:jeg trodde lysekronen skulle tåle belastningen..slik så den ut der jeg festet tauet..det gjorde den heldigvis ikke...jeg fikk hele driten i hodet med ett brak..der satt jeg med en stor kul i hodet..totalt misslykket følte jeg meg...og tanken i hodet var...jeg klarte ikke det engang...

Ett par uker sener våknet jeg på legevakten..Iført truse og t skjorte så klart..nummen ør og totalt i koma..Så jeg meg rundt og skjønte ingen ting..Ett digert hull i hodet viste meg derimot at noe måtte ha skjedd..Jeg har aldri i mitt liv skammet meg så mye, selv om skam også har vært svært mye inni bildet i mitt liv...

Da jeg kom hjem svimmel og forslått så jeg alvoret..jeg måtte for øvrig låne bukse før jeg dro..Jeg bodde i 4de etasje i blokken, det var blodspor 4 etasjer , og helt ute på postkasse stativet ute..Som jeg måtte vaske bort så klart....Jeg veit fremdeles ikke hvem som fant meg denne dagen, men er svært takknemlig i dag..selv om ingen ringte på for å spørre i ettertid..

Jeg dro hjem og skrudde på vinkorken..nesten for godt, jeg kastet resten av sovemedisinene også..Jeg har i alle fall aldr vært i en eneste farlig sittuasjon etter dette..pga alkohol..og jeg drikker særdeles lite siste årene.Men en ny respekt for nettopp kong alkohol.....jeg som alltid hadde tenkt..Hvordan er det mulig som voksen å sitte å drikke for seg sjøl????ja , slik fikk jeg nok en trøkk i trynet på mine egne fordommer gitt.???

Alt er mulig om smerten er stor nok...til å kunne puffe en ut for det høyeste stup...selv om jeg kunne ha sverget der i de yngre dager at jeg aldri ville komme dit..

Jeg av alle som hadde sett konsekvensene på nærthold også..SKAM, skrekk og gru....er det mulig????Ja den lindret der og da..men det holdt på å bli det siste jeg gjorde også..

Denne perioden dreide seg om noen få uker...kanskje 3, ????og det verste var...jeg hadde IKKE lyst til å dø...jeg klarte bare ikke mer smerte...

Ca 3 uker var jeg altså sykemeldt denne perioden,før jeg atter en gang tok meg sammen der i livet mitt..Sminket på fasaden og tilbake til jobb for å redde andre!!!kammet håret over det styggeste arret, som enda vises og minner meg ...på...Galskap???utvilsomt.jeg gjemte svimmelheten bak ett tykt smil, en svimmelhet som varte i flere uker....7 år var jeg i jobb etter dette..Man MÅ jo jobbe , ikke sant???Tenk det trodde jeg på???i!!!I etterpåklokskapens lys var jeg heller villig til å dø enn å be om hjelp eller gi slipp på min elskede jobb...Og det var jo så klart mye lettere å forholde seg til andre sine følelser enn å face sine egne???...Jeg vil IKKE tilbake helt til bunnen mer!!!!!!

Jeg har møtt kollegaer fra denne tiden i etterkant..og fortalt..De trodde ikke ørene sine...det kunne jeg aldri ha trodd, eller sett da de...Ja, jeg var god på å ikke vise.Litt for mye, litt for lenge......

Skjelve skjelve skjelve...hva tenker du nå?????jeg tenker i alle fall å logge av nå, å ta helgefri..prøve å nyte været..i godt selskap av både familie og venner...for det er akkurat nå...livet er..jeg sender deg mine varmeste tanker om du sliter..men også til deg som ikke gjør det...Vi er bare alle mennesker..og livet er ...nå..

 

 

 

 

 

3 kommentarer

siv den yngste ;-)

29.08.2014 kl.14:43

Så bra at lysekrona datt... - og så bra at du ble funnet og tatt hånd om utenfor blokka du bodde... Forstår dine handlinger... Selv om jeg aldri har vært i nærheten av din situasjon.. Du har en guts og en vilje, som du skal være enomt stolt av Åse.. Uten den, kunne du ikke ha sittet her og delt alt dette med oss andre nå.. Jeg skal i allefall kjøpe boka di når den kommer!! Håper du klarer å nyte solstrålene som jeg hører skinner over bygda i dag... Ta en ekstra titt på fjellene og fjorden fra meg, og si at jeg savner de.. *klem til deg fra meg*
siv den yngste ;: ÅÅÅ tusen takk for den Siv, skal varme meg på ordene dine ...lenge...ukrutt forgår ikkje e det vel nokke som heite????ei nydelig helg til deg og dine også :) så skal ej jaggu hilse fjorden:) En varm klem tilbake

Tone Veiulfsen

01.09.2014 kl.13:29

Sterkt å lese dette også , for en smerte <3 ,er ikke lett å finne ord etter å ha lest dette <3
Tone Veiulfsen: Jeg sier bare..Tusen takk for støtten som trenges så sårt noen ganger!!!

Skriv en ny kommentar

mennesketbaktittelen, aasekarink@gmail.com

mennesketbaktittelen, aasekarink@gmail.com

53, Ørskog

Utdannet psykiatrisk sykepleier,og jobbet i systemet i 22 år.svart belte i livets skole.Bl.mistet 6 av mine nærmeste i alderen 19-55 år.Har opplevd hjelpeapparatet både svært positivt, MEN også mange OVERGREP,pga HOLDNINGER til enkeltindivid i systemet.I bloggen deler jeg mine erfaringer på ett tema jeg brenner for .I tillegg til livets opp og nedturer,der jeg også deler egne dikt.,,for slik å tørre dele min egen vei og hva som har formet meg som mennesket bak tittelen....Jeg ønsker svært gjerne kontakt med andre også.kanskje DU???Man trenger alle gode hjelpere i systemet som man kan få, og jeg tror på ingen måte problemet har bare en årsak eller bare en løsning.heller som jeg også vil blogge om, samfunn og historie...Men jeg opplever,at det mangler en viktig brikke i skolene som utdanner hjelpere også.JEG mener mennesket bak tittelen er den viktigste ressursen i hjelpeapparatet. , og det mennesket trenger også vedlikehold..Men jeg har opplevd at det er like stor forskjell på holdninger på ansatte i det offentlige som på øvrige mennesker i samfunnet vårt, og får man da stor makt i forbindelse med utdannelsen, fordi man ikke snakker om eller lærer om det..kan dette føre til overgrep overfor de man skal hjelpe..Dette får man ikke lære noe om på skolene,og da heller ikke konsekvensene..som i min verden kan bli dødlige.Det er svært vanskelig å gjøre noe med det man ikke ser..Jeg baserer bloggen på EGEN ERFARING...Derfor vil jeg også gjerne ha kontakt med POLITIKERE, Du finner meg også på mail adressen min..aasekarink@gmail.com og jeg blir svært glad for tilbakemeldinger..både positiv og negativ.Har en drøm om å holde foredrag der ute...både på engelsk og Norsk, så ikke vær redd for å kontakte meg??? Jeg har i årenes løp kontaktet 2 helse og omsorgs ministrer , alle høyskoler og universiteter i landet vårt, uten å få innpass til å holde foredrag om emnet...holdninger, sårbarhet blant ansatte og de store konsekv ensene det kan få for de som skal hjelpes.Dette tolker jeg som ett tegn på at temaet er svært så tabubelakt???jeg hold på å gi opp mange ganger også, men så visket noen i øret mitt...Blogg....Derfor bruker jeg blogg for å kanskje nå ut, og mine egne personlige erfaringer for å underbygge disse påstandene ...Jeg har en drøm--om obligatorisk selvutvikling i alle skoler som utdanner mennesker som på en eller annen måte yter tjenester eller gir behandling , omsorg til andre mennesker...Jeg har en drøm opm at alle slike steder får evaluerings skjemaer som skal brukes aktiv til forbedring av tjenesten..Jeg har en drøm om at flest mulig kommer på "rett" hylle , yrkesmessig sett da jeg mener alle mennesker har svært viktige evner..Og om man da kommer på "feil" hylle blir det ikke bra verken for den enkelte ansatte, eller de man skal yte hjelp til.Jeg har en drøm om at nedbemanningene de forskjellige stedene i systemet skal stoppe..Overgrepene bare her har store konsekvenser for brukerene ..Jeg har en drøm om at verdien av ett menneske ikke bare skal måles i kroner og ører, men jeg tror virkelig sterk på at de tingene jeg deler av visjoner til syvende og sist er mye billigere også i kroner for samfunnet...Jeg har en drøm....

Kategorier

Arkiv

hits