Irma og Kay, Jamaica

Foto: Privat

Kanskje ikkje uten grunn finner oss dei vakraste stjernene nettopp på den mørkaste himmelen.Merkelig hva som kan dukke opp når man tørker støv av hukommelsen i alle fall..Bortsett fra alle traumene i livet mitt, så har jeg også hatt ett særdeles rikt og spennende liv..Mange fantastiske mennesker, og opplevelser, har krysset min sti, det er sikkert og visst, mange nok til at jeg kunne ha skrevet en egen blogg bare om det..Mange nok, til at jeg husker meningen med det hele, i alle fall glimtvis..En av grunnen til at jeg er her jeg er, er vel å få hjelp til å sortere å sette på plass...slik at jeg forhåpentligvis ender opp med å mest se stjernene, og ikke den sorte himmelen..Jeg orker rett og slett ikke mer mørke, "skuldrene" mine tåler det ikke lenger..Så er det bare å håpe på at poleringen hjelper..

 

I min lille Åseverden er allerede ALLE mennesker helt unik og spesielle, men som en kar jeg møtte på veien sa..Det var i fengselet jeg ble fri..Han satt inne lenge nok til å innse akkurat det..At det hjelper ikke en døyt å ha friheten om man mentalt sitter i fengsel der ute, og ikke tør å leve ut drømmene sine,ikke tør å se sin egen verdi, og lar de stoppende tankene styre hele bøttebaletten..Ikke bra nok, ikke flink nok, hva vil folk si, osv???Vi hadde nok ikke hatt en sjakkverdens mester bla, med ganske så likt mitt etternavn, om han skulle følge strømmen???ikke akkurat sikker intekt og utdannelsevei han valgte eller hur???Men han hadde selvtillitt nok til å gå for drømmen sin, og da ble også den ene evnen og lidenskapen hans ...mer enn nok en dag...Alle har vi flere slike evner..

 

Irma og Kay møtte jeg på Jamaika, i 94, og de befinner seg nok ikke på jorden lenger noen av de, men fotavtrykk satte de i mitt sinn og hjerte..De var to mennesker som ikke satt i mentalt fengsel kan man si, de turde å leve drømmen.Selv om livet ga de mange mørke flekker...Historien de delte var som følger...

Første gang de møttes var i ruinene i det sønderbombede tyskland etter krigen..Han var der i oppdrag for Englandsbrigaden, for å bygge oppigjen..Hun var opprinnelig Polsk overlever, uten at vi fikk detaljene på det, så fant de tonene mellom sønderrevne landskap..De hadde ett heftig kjærlighetsforhold, før veiene deres skiltes i mange, mange år..

En av de fikk derimot mot nok en dag til å sende ett brev..Irma var for lengst enke, han hadde voksne barn og var skilt..De ville ikke gifte seg igjen noen av de, men gammel kjærlighet var ikke rustet for det..De solgte derfor de store eiendommene sine og fant sine egne leiligheter på hver sitt sted...Så reiste de verden rundt sammen..Og som de sa, det spiller da ingen rolle hvor vi dør, poenget er å leve..

Han gikk med stav, som han kunne lene den krokete ryggen sin på, I tillegg hadde han diabetes i sterk grad, en kolbe med insulin var derfor alltid ved hans side..Hun hadde store lungeproblemer som gjorde at hun måtte sitte i rullestol på lengre strekninger..Vi ble invitert inn på rommet deres flere ganger, i tillegg leigde vi taxi en hel dag sammen med de to..Jamaika var ikke så trygg å ferdes i, i alle fall ikke den tiden der, så mange måltider på hotellet fikk vi også sammen..Årene ble fort visket ut, og sakte men sikkert fikk vi innblikk i to nydelige menneskers verden..

Han hadde jobbet med utrolig mye spennende ting, bla Radio, egen bedrift, fra resturant bransjen til hardt fysisk arbeide..Han fortalte at etter krigen fikk han problemer med nervene, han hadde sett for mye..Men i motsetning til meg ordnet han problemene på sin egen spesielle måte..Han gikk Norge på langs, tok seg strøjobber på gårder, der han fikk gratis husly og mat, da han var kommet til Nordkapp, var problemene borte...

Som den utforskersjelen han var, hadde han som hobby å sende brev til alle kongehusene i europa, og svar hadde han fått fra alle..I tillegg så hadde han skrevet sine helt spesielle reisebrev fra alle turene de hadde hatt sammen..Da vi møtte de, orket han derimot ikke å skrive mer, så en kasettspiller var med han over alt..der han skildret steder vi besøkte, opplevelser vi fikk, og mennesker han møtte på sin vei, slik som oss..

Irma derimot var mer beskjeden, så hennes historie måtte vi mer eller mindre lese oss til i det furete ansiktet hennes, med de milde og kjærlighetsfulle blikket..selv om tidens tann hadde satt sitt preg var hun fremdeles en nydelig og vakker dame..Alderen deres fikk vi derimot aldri..men at de var over 80, tviler jeg ikke på..

Vi lo så vi gren, når Kay fortalte om mange sine opplevelser også, rundt om kring på kloden..Over en Gammel Dansk...jeg tar bare litt ekstra insulin sa han flere ganger..Ikke til oppfordring forøvrig med dette var hans måte å leve på...

Turen med taxi tok oss med langt uti bushen, ja endog en medisinmann fikk vi møte, med stort og vilt, Jamaicahår, og en gedigen hage med alt av urter og slikt..denne mannen var også oppi årene , og hevdet at hans tørkede eller dråpeformede medisiner kunne kurere alt..Kay fikk tilbud om potensmiddel, men lo så han ristet over forslaget, og jeg skal spare deg for svaret...

Ett sted vi stoppet var på ett  utsiktsplatå,jeg skulle være fotograf, med de i forgrunnen..jeg gikk bakover, og bakover og bakover...Og plutselig forsvant hele jorden under føttene mine..Som i sakte kino så jeg ølflasken og fotoapparatet jeg holdt, henge igjen i luften, mens jeg raste nedover en bratt skråning til jeg stoppet mange meter senere..Skambanket så klart, blodig og forslått også, men måtte så klart krølle meg av latter når 4 par ansikter viste seg over kanten med mer enn forskrekkede blikk på hvor i svarte, fotografen hadde tatt veien...

Vi holdt kontakten med disse unge, gamle, menneskene da vi kom hjem..de fikk brunost og Norsk ostehøvvel av oss, som de fortalte de ønsket seg..Men siste gangen det var kontakt var fryktelig trist..Irma var ikke mer, og det hadde skjedd på en svært tragisk måte også som han sa, men mer klarte han ikke å formidle...

Jeg liker i alle fall å tenke på at  de turde å leve, til tross for..sykdom og begrensninger...I min lille verden hadde de fortjent en Holllywood film også, da ufattelig mange historier befinner seg på tape der ute ett sted...Tusen takk fra hjertet mitt til dere to, stjerner på min nattehimmel...Dere danser vel tango der ute ett sted,fri fra jordiske skader, liker jeg å tro..Hånd i hånd som vanlig, for størst av alt er kjærlighet...

Og kanskje , kanskje får akkurat DU mot til å sende det spesielle brevet du har tenkt på så lenge også?????

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

mennesketbaktittelen, aasekarink@gmail.com

mennesketbaktittelen, aasekarink@gmail.com

53, Ørskog

Utdannet psykiatrisk sykepleier,og jobbet i systemet i 22 år.svart belte i livets skole.Bl.mistet 6 av mine nærmeste i alderen 19-55 år.Har opplevd hjelpeapparatet både svært positivt, MEN også mange OVERGREP,pga HOLDNINGER til enkeltindivid i systemet.I bloggen deler jeg mine erfaringer på ett tema jeg brenner for .I tillegg til livets opp og nedturer,der jeg også deler egne dikt.,,for slik å tørre dele min egen vei og hva som har formet meg som mennesket bak tittelen....Jeg ønsker svært gjerne kontakt med andre også.kanskje DU???Man trenger alle gode hjelpere i systemet som man kan få, og jeg tror på ingen måte problemet har bare en årsak eller bare en løsning.heller som jeg også vil blogge om, samfunn og historie...Men jeg opplever,at det mangler en viktig brikke i skolene som utdanner hjelpere også.JEG mener mennesket bak tittelen er den viktigste ressursen i hjelpeapparatet. , og det mennesket trenger også vedlikehold..Men jeg har opplevd at det er like stor forskjell på holdninger på ansatte i det offentlige som på øvrige mennesker i samfunnet vårt, og får man da stor makt i forbindelse med utdannelsen, fordi man ikke snakker om eller lærer om det..kan dette føre til overgrep overfor de man skal hjelpe..Dette får man ikke lære noe om på skolene,og da heller ikke konsekvensene..som i min verden kan bli dødlige.Det er svært vanskelig å gjøre noe med det man ikke ser..Jeg baserer bloggen på EGEN ERFARING...Derfor vil jeg også gjerne ha kontakt med POLITIKERE, Du finner meg også på mail adressen min..aasekarink@gmail.com og jeg blir svært glad for tilbakemeldinger..både positiv og negativ.Har en drøm om å holde foredrag der ute...både på engelsk og Norsk, så ikke vær redd for å kontakte meg??? Jeg har i årenes løp kontaktet 2 helse og omsorgs ministrer , alle høyskoler og universiteter i landet vårt, uten å få innpass til å holde foredrag om emnet...holdninger, sårbarhet blant ansatte og de store konsekv ensene det kan få for de som skal hjelpes.Dette tolker jeg som ett tegn på at temaet er svært så tabubelakt???jeg hold på å gi opp mange ganger også, men så visket noen i øret mitt...Blogg....Derfor bruker jeg blogg for å kanskje nå ut, og mine egne personlige erfaringer for å underbygge disse påstandene ...Jeg har en drøm--om obligatorisk selvutvikling i alle skoler som utdanner mennesker som på en eller annen måte yter tjenester eller gir behandling , omsorg til andre mennesker...Jeg har en drøm opm at alle slike steder får evaluerings skjemaer som skal brukes aktiv til forbedring av tjenesten..Jeg har en drøm om at flest mulig kommer på "rett" hylle , yrkesmessig sett da jeg mener alle mennesker har svært viktige evner..Og om man da kommer på "feil" hylle blir det ikke bra verken for den enkelte ansatte, eller de man skal yte hjelp til.Jeg har en drøm om at nedbemanningene de forskjellige stedene i systemet skal stoppe..Overgrepene bare her har store konsekvenser for brukerene ..Jeg har en drøm om at verdien av ett menneske ikke bare skal måles i kroner og ører, men jeg tror virkelig sterk på at de tingene jeg deler av visjoner til syvende og sist er mye billigere også i kroner for samfunnet...Jeg har en drøm....

Kategorier

Arkiv

hits